MARIANNE OG ROAR

– Da enken møtte enkemannen

Ordene «enke» og «enkemann» er liksom ladet med noe foreldet, noe som ikke helt hører hjemme i 2021. De smaker mer av 1941 enn av 2021, den gangen «enken» var grå og «enkemannen» lutrygget. De to personene som sitter foran meg skal etter ordboka likevel befinne seg i disse kategoriene, men samtidig gjør de det ikke. For begge er fortsatt ganske unge – og begge har mistet sin respektive kjæreste; kone eller mann. Men så har de funnet sammen, i smerten og i kjærligheten.

– Ja, det er veldig, veldig fint. Vi forstår hverandre godt, vi skjønner at små ting plutselig kan gjøre at en tåre kommer trillende. Vi går på grava sammen…

– …og planter det samme. Veldig praktisk, kontrer Roar og ler litt.

Marianne lener seg inn mot Roar og trykker nesen mot kinnet hans. Han smiler ned mot henne. 

Ektefellene dør

I 2014 mistet Marianne ektemannen Knut Einar. En kiropraktortime for vondt i hofta endte med røntgenbilder og avdekking av en kreftsvulst. Tre måneder senere var han død, bare 41 år gammel. Tre måneder. Det er kort tid når du regner med minst tre tiår sammen. Det blir som et sakte bilkrasj – og så: borte. Igjen satt Marianne og hennes to sønner.

I 2015 mistet Roar kona Agnes Marie etter et lengre forløp. Hun fikk hjernesvulst – det ble oppdaget som et trykk i mellomøret som ikke ville forsvinne, «dotter i ørene», etter en flytur. De forsøkte alt. Reiste til Italia i 10 uker for å få en ny type karbonstråling. Ingenting fungerte. Noe av det siste Agnes Marie gjorde før hun ble innlagt på sykehus, var å tegne Roar og sønnen opp til «Møteplassen» hos Kreftomsorg Rogaland. Der fortsatte Roar å gå etter at kona døde som 42-åring.

– Jeg vet ikke helt hvordan man skal oppføre seg når man mister kona si. Dattera mi sier hun ønsker at jeg involverte henne mer i mors sykdom. Jeg … ønsket jo heller å skjerme henne.

– Ja, sier Marianne, det er vanskelig å miste den personen som skal være der og ta oppdragervalgene sammen med deg.

Alene

Da mannen hennes døde, følte Marianne seg aldeles alene. Etter at alt var ferdig på sykehuset, gikk hun alene gjennom dørene hjemme, inn til tomt hus. Aldri mer skulle han komme gjennom disse dørene og rope «Jeg er hjemme!» Det var en tung, tung følelse av ensomhet. Roar legger hånden sin over hennes mens noen tårer får lov til å falle.

– Jeg syns det ble vanskelig med alt det praktiske og økonomiske, sier Roar. – Hvordan skulle jeg klare dette alene?

Marianne skryter av vennene sine, av familien, støtteapparatet, svogrene, ja, ikke minst svogrene. Og naboene. Men det var likevel ikke til å komme fra: hun var alene.

Et fast holdepunkt for barna

Gjennom Kreftomsorg Rogaland møttes deres to yngste sønner. Marianne og Roar syns det var viktig å gi dem et fast holdepunkt i livet; noe å glede seg til. Med Kreftomsorg Rogaland dro de på motorsykkelturer med Harley Owners Group (HOG) til Skjoldastraumen, de var på juletrefester i Stavanger, pluss, pluss, pluss. I en av brosjyrene til Kreftomsorg Rogaland, ser vi to unge gutter sammen på et bilde. Det er guttene deres.

Og når barna treffes, treffes også de voksne.

– Jeg hadde vært enke … altså singel, da … i over ett år på det tidspunktet da Roar kom inn dørene på Kreftomsorg Rogaland i Oasen. Og jeg syns jo han var en flott mann …!

Nå fnises det litt. Det skoggerles også. Sorgen og gleden de vandrer til hope. Men det måtte altså en fotballtrener i Vard til for å klargjøre stoda:

– E dokker et par, dokker?

Da så de på hverandre.

– Ja, me e vel det?

Barna forstod det!

Sønnen hennes hadde egentlig allerede forstått det. Da Marianne og sønn kom inn på et av møtene på Kreftomsorg Rogalands samlingssted der øverst på Oasen, ropte han høyt idet døra ble slått opp: «Mamma liker Roar!» Det var han som først skjønte det. Bombesikkert.

Roars eldste, derimot, var ikke like begeistret. Første gang han så faren klemme denne nye damen, ble den klemmen ble litt –vel– lang. Så de tok en god prat om det. Siden har det vært ok med disse klemmene.

Målfrid Haraldseid Eide, ved avdeling Haugalandet, synes det er svært hyggelig og stas at Kreftomsorg Rogaland faktisk også kan fungere som ‘datingapp’ –! Det er fint at også de voksne finner hverandre.

Hverandre

– Vi gikk til her for ungene sin del, men fant ut at det var vel så mye en samhørighet for oss voksne. Folk kommer og går; man ser utviklingen hos andre brukere, de kan finne nye venner, nye kjærester, livet går videre, for det må gå videre.

– Men vi er kanskje de eneste som har funnet hverandre på «Møteplassen» her i nordfylket – og det er iallfall vi veldig glade for!

— 

Foto: @Elisabeth Tønnessen

Tekst: @Kjell Inge Torgersen