“Nora” deler sin erfaring– Helsepersonell trenger mer åpenhet rundt traumebevisst omsorg

Da “Nora” skulle gjennomgå strålebehandling for brystkreft, ble et tidligere traume fra seksuelle overgrep trigget. Spesialist i sexologisk rådgivning, Beate Alstad, tror at slike hendelser i større grad kunne vært unngått med mer kunnskap og fokus på traumebevisst omsorg.

– Jeg vet at jeg ikke er alene med denne erfaringen. Jeg tror at flere som har vært utsatt for seksuelle overgrep, eller andre traumer, ikke er bevisste på at en slik behandling kan oppleves triggende. Hvis man er klar over at reaksjoner kan oppstå, er det lettere å si ifra slik at man sammen kan gjennomføre behandling på best mulig måte, forteller “Nora”.

Av hensyn til kilden har Kreftomsorg Rogaland valgt å anonymisere personen og gi henne det fiktive navnet “Nora”.

Forekomsten av brystkreft har økt betydelig de siste tiårene. I 2022 var det mer enn dobbelt så mye brystkreft blant norske kvinner som i 1958. Samtidig blir 1 av 5 kvinner utsatt for overgrep i løpet av livet.

– Når antall kvinner som får brystkreft per år er økende og antall kvinner med overgrepserfaring aldri har vært så høy, betyr det at vi i helsetjenesten fremover vil møte flere som har vært utsatt for seksuelle overgrep, forteller Solveig Fridheim Torp, kreftsykepleier og autorisert sexolog hos Kreftomsorg Rogaland. 

Hun legger til at det å få en alvorlig sykdom og gjennomgå krevende kreftbehandling er for mange en sjelsettende opplevelse i seg selv. 

– Mange pasienter, uavhengig av kjønn, kan i tillegg bære på trøblete og uønskede erfaringer fra barndom, oppvekst eller voksenliv.

Følte en mangel på kontroll og trygghet

Det er viktig for pasienten å understreke at stråleterapeutene som behandlet henne var dedikerte og gjorde en god jobb. Problemet var at “Nora” ikke var bevisst på at strålebehandlingen kunne virke triggende på traumene hun selv har i bagasjen.

– For å forklare hva som opplevdes triggende, vil jeg gjerne fortelle om strålebehandlingen sett med mine øyne. Da jeg kom inn i rommet, ble jeg bedt om å kle av meg på overkroppen uten å ha noe å dekke meg til med. Å gå over til behandlingsbenken så “nakent” opplevdes ubehagelig, forteller “Nora”. 

Videre forklarer hun at helsepersonellet ba henne ligge stille samtidig som de gjorde justeringer. 

– De fortalte ikke hvordan de skulle bevege kroppen min, de bare kom og la hendene på overkroppen min og beveget den, uten å fortelle hva som ble gjort. Det fratok meg kontrollen over egen kropp. Jeg følte meg maktesløs, og det var nok det som trigget meg aller mest, legger “Nora” til. 

I løpet av behandlingen fikk hun nye stråleterapeuter. 

– De første introduserte seg, men senere kom det inn nye personer uten at jeg fikk en ordentlig introduksjon. Hvis alle som skulle gjøre justeringer på kroppen min hadde blitt presentert helt fra begynnelsen, og jeg hadde fått muligheten til å bygge en relasjon med dem, ville jeg nok følt meg tryggere, legger hun til. 

Pasienten forklarer at hun i utgangspunktet trodde at traumet var godt bearbeidet, men at behandlingen førte til at hun fikk panikkangst, hukommelsesproblemer og problemer med å finne de riktige ordene. 

Hun påpeker at hun opplevde en profesjonell tilnærming, og at helsepersonellet var respektfulle i måten ting ble gjort.

Traumebevisst omsorg vektlegger trygghet og forutsigbarhet

Beate Alstad er spesialist i sexologisk rådgivning ved DPS Notodden, Sykehuset i Telemark HF. Hun jobber med sexologisk rådgivning, samtaleterapi, par- og familieterapi, i tillegg til å holde kurs og gi veiledning på tema. Alstad mener at det er nettopp relasjonen mellom pasient og helsepersonell dette handler om. 

– Traumebevisst omsorg fokuserer på å bygge relasjoner, da det er gjennom relasjonene vi kan skape tillit til andre mennesker. Det vil skape mer trygghet og forutsigbarhet dersom det er en relasjon mellom pasienten og behandlerne rundt, forklarer Alstad. 

Hun forteller videre at seksuelle traumer er et område som kan oppleves som “tabu”. 

– Dette er veldig rart når hver femte kvinne utsettes for voldtekt, og at seksuell vold er den vanligste volden på verdensbasis, legger Alstad til. 

Videre forklarer hun at personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep ofte ikke snakker om det, noe som igjen gjør det vanskelig for helsepersonell å ta opp temaet. Selv reiser hun rundt og underviser helsepersonell i hvordan de kan snakke med pasienter om seksualitet. 

– Jeg får ofte tilbakemeldinger om at flere opplever det som krevende å ha samtaler om seksualitet, spesielt når det gjelder traumatiske opplevelser. Jeg tror at dette kan skyldes at dette tema ikke inngår i helsepersonell sin utdanning, og at vi derfor ikke har noe særlig språk for seksualitet generelt og spesielt ikke for traumatisk seksualitet, legger hun til. 

– Burde dette vært en del av utdanningen?

– Absolutt. Dette gjelder så mange, og det at det er mangel på “språket” for seksualitet, kan gi en følelse av hjelpeløshet i møte med historiene og informasjonen som blir delt, for det er jo smertefullt. Ofte kan også de som er utsatt minimalisere seksuelle overgrep og annen vold, spesielt hvis man har en relasjon til overgriper. 

Alstad påpeker at det ikke handler om at helsepersonell ikke vil. 

– De ønsker språket, og verktøyet til å møte folk som har traumer i bagasjen, og traumebevisst omsorg burde derfor vært en del av utdannelsen. 

Informasjon og bevissthet

“Nora” ønsker å dele sin opplevelse, nettopp fordi at hun føler at det er små grep som kunne gjort hennes og andres opplevelse en helt annen. 

– Det første jeg savnet var informasjon tidlig i prosessen. Sammen med generell informasjon om strålebehandlingen burde det vært opplyst at traumer fra seksuelle overgrep eller annen vold kan bli trigget, forklarer hun. 

Hun legger til at hun skulle ønske at et direkte spørsmål om seksuelle overgrep eller andre traumer ble stilt allerede under kartleggingen.

– Når en stiller et slikt spørsmål tror jeg det er viktig å få frem at svaret ikke trenger å inneholde detaljer, men at spørsmålet kun er for å vite om, og for å tilpasse seg etter pasientens behov, legger hun til. 

“Nora” mener også at noe å dekke seg til med frem til hun lå på benken ville skapt mer trygghet.

-I tillegg hadde det vært bedre om det var maks tre forskjellige stråleterapeuter, og at disse blir introdusert helt fra begynnelsen av, slik at man som pasient får sjansen til å bygge en relasjon.

“Nora” ser for seg at mer forutsigbarhet ville også gjort situasjonen tryggere. 

– Når man ligger på strålebenken og kroppen skal justeres, ville jeg gjerne at pasienten blir fortalt nøyaktig hva som skal gjøres. Skal overkroppen flyttes oppover på høyre side, fortell at det er akkurat dette som skal skje. Det hadde gitt meg en følelse av involvering og at man har kontroll over kroppen sin, samtidig som det hadde skapt trygghet. Dette er heller ikke særlig tidkrevende, legger hun til.

– Still spørsmålet

Alstad kan bekrefte “Nora” sin teori om at det å spørre om folk har vært utsatt for seksuelle overgrep under kartlegging kan virke positivt for å forebygge trigging av et traume. 

– Ved å spørre om seksuelle overgrep gir man tillatelse til at her er det trygt og lov å snakke om seksualitet. Da får du den tryggheten og forutsigbarheten, forklarer hun.

I tillegg legger Alstad til at en bestandig bør spør om tillatelse, og kommunisere hele veien under undersøkelser og behandling når man vet at noen bærer på noe som kan bli trigget. 

Hun forklarer videre at ved å stille spørsmål om tidligere traumer allerede under kartlegging, kan en også avdekke pågående vold og overgrep. 

– En bør også være observant på tegn som blåmerker, rifter eller smerter i vulva-området. Da er det viktig med god informasjon om hvor de kan henvende seg videre for å få all den hjelpen de trenger, legger hun til. 

–  Så lenge vi er informert kan vi tilrettelegge

Suzanne Kuven Wick jobber som stråleterapeut på SUS, og har lang erfaring med strålebehandling. 

– Hvis vi er klar over at det er noe som har skjedd tidligere, enten ved at pasienten har fortalt dette til en lege eller direkte til oss, så er vi veldig interessert i å legge til rette for det som måtte til for å gjennomføre behandlingen på best mulig måte, forklarer Wick.  

Hun forteller videre at en slik strålebehandling som “Nora” beskriver krever at man ligger helt i ro uten å bevege seg. 

– Det er alltid to stråleterapeuter som sammen stiller inn på en spesifikk måte, i og med at dette er et veldig nøyaktighetsarbeid. Vi som stråleterapeuter er nødt til å komme nærme og tett på kroppen. Det er derfor utfordrende å gi kontrollen til pasienten slik at de kan bevege seg, da det er en bestemt metode som må følges for å sikre riktig behandling, legger stråleterapeuten til.  

Hun påpeker at pasienten kan få dekket seg til. 

– Vi kan legge et håndkle over, eller så kan folk få ha sin egen t-skjorte til å legge over seg. På et visst tidspunkt må de likevel ta det av, fordi det er noen merker vi har markert som vi er nødt til å se på huden. Disse er vi helt avhengig av å ha tilgang til for å kunne gjøre jobben vår. 

Wick legger til at dersom det blir etterspurt så gjør de det de kan for å sørge for at det er de samme stråleterapeutene som utfører jobben hver gang. 

– Hvis pasienten ikke ønsker å ha mannlige stråleterapeuter så prøver vi også å unngå dette ettersom at vi vet at flere opplever det som utfordrende, spesielt hvis det er brystkreft som skal behandles. Så lenge vi er informert på forhånd så kan vi tilrettelegge, forklarer hun. 

Tror at en større åpenhet kan være avgjørende

Kreftomsorg Rogaland tilbyr terapeutiske samtaler hvor tematikken seksualitet og seksuell helse er en viktig del av helhetlig kartlegging og oppfølging. 

– Vi opplever at kartlegging av tidligere erfaring kan ha betydning for å forstå pasientens følelser-og reaksjonsmønster i møte med ny krise, som alvorlig sykdom ofte kan være, forklarer Fridheim Torp. 

Hun mener også at det å stille spørsmål om seksuelle overgrep, eller andre traumer under kartlegging kan gjøre en betydelig forskjell. 

– For at pasienter skal få sine rettigheter ivaretatt med tanke på informasjon om helhetlige bivirkninger og konsekvenser, må vi som helsepersonell ta vårt ansvar i forhold til kartlegging av behov. At seksualitet og traumer ikke tas på alvor, gir signaler om at dette ikke er viktig. Man kan ikke la et så alvorlig tema være tilfeldig og kun avhengig om pasienten tar det opp eller ikke, sier Fridheim Torp. 

Sexologen er enig med Alstad om at det må være et mål om å få mer kunnskap om seksualitet og traumebevisst omsorg inn i alle helse-og sosialutdanninger. 

–  Seksuelle overgrep er et uløst samfunnsproblem som kan medføre alvorlige konsekvenser for livskvalitet, psykisk og fysisk helse, utdanning og tilknytning til arbeidslivet. Derfor er det viktig både i lys av forebygging og behandling at helsepersonell har tilstrekkelig kunnskap og språk for å kommunisere rundt seksualitet generelt. 

Hun roser “Nora” for å fortelle om sine erfaringer. 

– Åpenhet rundt dette, også innenfor kreftbehandling, gjør en forskjell. Derfor er “Nora” sitt valg om å dele sine refleksjoner av uvurderlig betydning. Dette er et utfordrende tema, så det er forståelig at man kan kjenne på motstand mot å spørre pasienten, og kanskje tenke at det er upassende. Studier og erfaring viser imidlertid at det motsatte kan ha mer uheldig effekt, slik “Nora” formidler. 

Hun legger til at Beate sier noe veldig viktig ved å spørre om tillatelse.

– Hvis man gjør det, stiller spørsmålet, og samtidig formidler det som et rutine spørsmål, tror jeg det vil oppleves mer som ivaretakelse og omsorg. Større åpenhet rundt tematikken kan få stor betydning.  Jeg tror “Nora” også har rett i at de små, men avgjørende justeringene ikke trenger å være så ressurskrevende, men at det nettopp handler om bevissthet, avslutter Fridheim Torp.