–En skal ikke trenge å skjule at ting fortsatt er vanskelig etter 10 år

I 2014 fikk Hilde Meidell Gjertsen påvist brystkreft. Året etter ble hun friskmeldt, men i dag, 10 år senere, er ikke livet slik hun så for seg. Hun føler seg fortsatt ikke som “Hilde”.

– Da jeg ble kreftfri skulle livet begynne igjen. Det er ikke sånn det er, sier hun.  

Når du møter 51-åringen, er det vanskelig å se bagasjen hun bærer. Det skjules bak en maske som hun lenge har strevd med å ta av.

– En togtur jeg ikke hadde bestilt billett til

Sommeren 2014 var da alt forandret seg. På Sørlandet sykehus ble det oppdaget en svulst, og Hilde ble raskt sendt til Radiumhospitalet. Her fikk hun cellegift og full behandling. 

– Det var en togtur jeg ikke hadde bestilt billett til. For du kan ikke bare hoppe av. Det er traumatisk på den måten at det er ting jeg ikke har klart å bearbeide enda, forklarer hun.

Under behandling fikk Hilde god støtte fra familien, og helsepersonellet sørget for at hun følte seg trygg.

– Jeg tålte de første kurene, men så fikk jeg en behandling som jeg tålte veldig dårlig, forteller hun videre. 

Kreftfri,hva nå?

Våren 2015 ble Hilde kreftfri, og livet skulle gå tilbake til normalt. Men slik ble det ikke. 

– Jeg hadde egentlig bare lyst til å snu og gå inn igjen på kreftsenteret. 

Før Hilde fikk kreft beskriver hun seg selv som et “energifullt”  ja-menneske. Hun spilte håndball, og jobbet i barnehage på et spesialpedagogisk team. Hun hadde en stor lidenskap for jobben, og brant for å gi andre livskvalitet. 

– Dette skulle jeg tilbake til.  

Hilde gikk først tilbake til 20 prosent jobb, så 40, 60 og etter 8 måneder var hun oppe i 80 prosent stilling. Så sa kroppen stopp. 

– Jeg har nevropati i hender og føtter. Det vil si at det føles som om jeg alltid har en stråleovn under beina. Jeg har også lymfødem som sitter i overkroppen, men mest i armen. I tillegg har jeg ledd og muskelsmerter hver eneste dag, også er det “hjernetåken”. Men min aller største fiende er fatigue. 

Hilde føler på et stort krav fra samfunnet, men det største kravet kommer fra henne selv. 

–Jeg har hatt en fantastisk arbeidsplass. De tilrettela, og vi har virkelig prøvd alt for jeg har så lyst til å jobbe. Det er så mange nederlag hele tiden. Du kjemper og kjemper, ikke bare med å prestere, men også med det mentale.

– Også er jeg lydsensitiv og det fungerer dårlig i en barnehage. 

I tillegg til å miste mestringsfølelsen, føler hun på hvordan det å ikke være i jobb påvirker økonomien. 

– Når du mister store deler av inntekten preger også det livet. 

Føler seg ikke lenger som “Hilde”

Hilde har tilbrakt mye tid på Catosenteret og Montebellosenteret. 

– Alt der var relatert til hva jeg har vært gjennom. Det var mye fysisk aktivitet, og det likte jeg godt. Oppholdene der var utrolig nyttige, men jeg trodde jo at jeg skulle bli Hilde igjen. Det blir jeg ikke og det er en livssorg.

-Hva er det som gjør at du ikke føler deg som “Hilde” lenger?

– Å føle at jeg ikke mestrer jobb. Jeg sliter med å være sammen med venner og må ofte si nei. Det er vanskelig å balansere det sosiale livet når jeg sliter med å følge med i samtaler. Du føler deg rett og slett litt dum. 

Hilde føler på forventningene ettersom at det har gått så mange år. 

-Jeg føler at folk tenker at “nå går det jo greit, du ser jo frisk ut”. Takk og pris for at jeg ikke ser ut som slik jeg føler meg innvendig. 

Skjønte at hun trengte hjelp 

Hilde har ofte følt et behov for å skjerme andre. 

– Tankegangen min har vært litt sånn at selv om jeg har det tøft, så trenger ikke andre ha det tøft. Det føler jeg at jeg har gjort feil. Jeg har ikke delt, men bare sagt at jeg er litt sliten nå, og at “det går greit”. 

Hun tar en pause, og kommenterer hvor mye hun misliker ordet “greit”. 

Før jul i fjor jobbet Hilde på en skole. Der var hun i tre til fire måneder. 

– Jeg hadde en tankegang om at dette skulle jeg klare, at jeg måtte. Men, så sa det stopp igjen. Da var jeg langt nede. Jeg fant ikke glede i ting lenger og det var ingenting som fristet. 

Hilde tok til slutt kontakt med Psykisk helse, og ble etter hvert sendt videre til Kreftomsorg Rogaland. 

– Jeg hadde ikke klart meg uten den hjelpen jeg søkte. Både fra Psykisk helse, Kreftomsorg og fastlegen min. Jeg ante ikke at det fantes så mye hjelp, fordi jeg tenkte at jeg måtte klare meg selv. Men jeg klarte det ikke på egen hånd, fortsetter hun.  

Nå føler Hilde at hun har funnet et fristed. 

– Her hos Kreftomsorg Rogaland slapper jeg av, og jeg får god hjelp og verktøy som jeg kan jobbe videre med.

Finner glede i det hun mestrer 

I dag er ikke Hilde i jobb, men hun gjør noe hun trives med og får til. 

– I fjor trente jeg et gutter-14 håndballag. Jeg tror ikke de vet hvor mye de hjalp meg. Gleden ved å trene dette laget var så stort, og jeg fant ut at er det en ting jeg kan kalle “jobb” så er det vel det. Det faller lett for meg og jeg er flink til dette. Så i år trener jeg to lag på Sørlandet, et damelag og et juniorlag, sier hun og smiler.

I leiligheten på Klepp har hun et eget male-og tegne rom. Når Hilde tar opp penselen fylles både hode og kropp med en ro. Plutselig er ting mer bekymringsløst. 

– Da er det ingen som sier at jeg må gjøre noe. Jeg har tegnet siden jeg var liten, det ligger liksom litt i blodet. 

Rommet er dekorert med portretter og malerier av menneskekropper i forskjellige bevegelser. 

– Jeg synes også det er en prestasjon når jeg har den her, for den slutter å virke innimellom, sier hun og peker på høyrearmen. 

Hilde tenker seg litt om og sier en setning som får det til å bli stille i rommet. 

– Noe jeg sliter med er at jeg synes ikke vi får lov til å ha livskvalitet når vi ikke er i jobb.

Hun tar en pause før hun utdyper. 

– Jeg pakket sekken min og la ut på Rondane på tvers. Jeg tenkte litt som Pippi, dette har jeg ikke prøvd før så det får jeg sikkert til. Og så kom en fantastisk mestringsfølelse. Det å være på fjellet helt alene, det føltes så bra. Selv om det var slitsomt fysisk, så var det så mentalt oppbyggende. Jeg mestret dette. 

Men da Hilde la ut bilder på sosiale medier, begynte hun å tenke. 

– Jeg følte at folk tenkte “men du er ikke i jobb, hvordan kan du da være på tur hele tiden”. Så jeg sluttet å legge ut bilder av turene mine, men det er jo egentlig helt feil. 

Hilde tar opp notater hun har skrevet på mobilen. 

“Er det en menneskerett å skape sin egen livskvalitet? Ja, det er det.” 

– Jeg har brukt så mange år før jeg ba om ordentlig hjelp, fordi jeg følte jeg ikke kunne være svak. Men dette var mine egne tanker. Jeg har følt at folk rundt meg dømmer meg, men så gjør de jo egentlig ikke det. En er ikke svak ved å søke hjelp, en er faktisk råsterk.

Har sluttet å “jage” 

I dag har Hilde endret syn på hva som virkelig betyr noe i livet.

– Jeg vil tilbringe tid med familie og gode venner, og ikke streve etter å være en person jeg ikke er. Jeg må få kjenne på livskvaliteten og livsgleden og føle at jeg har lyst til å fortsette. Kjenne på mestringsfølelsen over det jeg får til. Jeg har ikke så høye krav, det er alle de små tingene som betyr noe for meg nå. For det å jage, den Hilde er borte. 

Hun har også lært at en ikke trenger å stoppe å be om hjelp. 

– Selv om ting går litt bedre, så har jeg skjønt at jeg fortsatt har behov for å snakke om ting. Og når jeg bruker mine 100 prosent, så kan ingen kreve mer enn det. En skal ikke trenge å skjule at ting fortsatt er vanskelig etter ti år, det er helt feil. Det skal ikke være tabu, for dette er livet mitt.