For Brigitte var den psykiske helsehjelpen avgjørende

Etter endt kreftbehandling følte Brigitte Idland Myklebust seg alene med tunge tanker og følelser. Hun fikk hjelp gjennom rehabilitering og samtaler, og mener at slike psykiske helsetilbud bør være tilgjengelig i hele landet.

– Jeg får vondt når jeg forteller om tilbudet vi har i Rogaland og hører at andre kreftrammede ikke får den samme hjelpen. Jeg hadde aldri kommet dit jeg er i dag på egen hånd. 

Sommeren 2022 ferierte Brigitte på hytta på Sørlandet. Et ubehag i brystet kom og gikk, og en ettermiddag oppdaget hun at noe føltes annerledes. 

– Jeg koblet det ikke med kreft fordi at jeg følte meg frisk. Da jeg kom hjem bestilte jeg legetime og ble henvist videre. 

Uvitende kjørte Brigitte alene til mammografi. Her fikk hun beskjed om at dette var brystkreft. 

– Det trygge og gode livet forsvant under beina mine. Min første tanke var at nå kommer jeg til å dø. 

Bare tre uker etter at kreften ble oppdaget startet behandlingen. På sykehuset følte hun seg trygg, og de rundt henne la merke til Brigittes gode humør. Men da alt var over, kom det som skulle bli det vondeste. 

En sorg over det som endret seg

Nesten umiddelbart etter behandlingen kom de vanskelige tankene og følelsene.

– Du er ikke forberedt på alt som kommer i ettertid. Jeg stilte meg selv spørsmål som: Hvordan blir livet nå etter det jeg har vært gjennom? Hvem blir jeg etter dette? Jeg kjente også på frykt for tilbakefall og redselen for å dø.

En ny hverdag preget av sorg over alt hun ikke lenger klarte, ble vanskelig å takle. 

– Fatigue styrer livet mitt i stor grad slik at hverdagslige oppgaver kan være utfordrende. Jeg sliter med at det er så mye som har blitt tatt fra meg. Hun tar en pause og legger til:

– Jeg føler en sorg over at jeg ikke lenger klarer å være like sosial. Skal jeg bli med på noe må jeg planlegge i forkant og vite at jeg betaler en pris for det i etterkant. 

Brigitte er ansatt i barnehage, men helseutfordringene gjør at det ikke er mulig å jobbe der i dag.

– Jeg hører ofte: “Nå har du vel begynt å jobbe igjen?” Det er veldig vondt å høre når det er ingenting jeg ønsker mer enn det. 

Oppsøkte hjelp

Etter at Birgitte ble friskmeldt fikk hun verdifull hjelp fra kreftlegen sin. Kort tid etter reiste hun på rehabiliteringsopphold til Nærland, og senere også til Sørlandets rehabilitering.

– Det var veldig fint å treffe folk som skjønte hvordan jeg hadde det. Her lærte jeg mye som gjør meg bedre rustet til å takle utfordringer i hverdagen. 

Selv om rehabiliteringen var til stor hjelp, følte hun fortsatt et behov for videre oppfølging. Gjennom Nærland oppdaget hun Kreftomsorg Rogaland. 

– Samtalene hos Kreftomsorg har vært til stor hjelp. Her blir jeg møtt med forståelse og får nyttige verktøy for å forbedre livskvaliteten min. Det har også vært betryggende å kunne komme tilbake hit når jeg har stått overfor utfordringer jeg ikke klarer å håndtere alene. 

Her får hun også hjelp til det økonomiske. 

– Etter behandlingen har jeg problemer med hukommelsen og konsentrasjonen. Det ble overveldende å håndtere økonomien, forholde seg til frister og fylle ut skjemaer. Disse bekymringene tok mye plass og energi. Derfor var det en stor lettelse å få hjelp fra en sosionom til å lage en plan og få oversikt.

Fant alternativer som gir mestring og glede

Selv om Brigitte ikke lenger kan jobbe i barnehage, får hun arbeidstrening gjennom NAV.  

– Jeg kjente at jeg var nødt til å gjøre noe. Jeg er veldig glad i å strikke, så nå jobber jeg tre timer i uka på Viking Garn. Det er helt fantastisk! Selv om det bare er for noen få timer, er det utrolig viktig for meg å ha en plass å høre til. Å føle at folk trenger meg og gleder seg til jeg kommer.

Når Brigitte strikker klarer hun å koble ut.

– Det betyr veldig mye og strikkingen har vært med meg gjennom hele sykdomsperioden. 

I tillegg er hun frivillig i Røde Kors. Her er hun besøksvenn til en dame på 94 år. 

– Selv om jeg ikke klarer å være i hundre prosent jobb,  gjør dette at jeg fortsatt kan føle på mestring. 

Kjenner på livskvalitet 

I dag har Brigitte akseptert sin nye hverdag. Hun har et håp om at ting kan bli bedre, men vet at det ikke vil bli helt slik det var før. 

– På grunn av hjelpen jeg har fått, kan jeg i dag oppleve god livskvalitet til tross for det jeg har vært gjennom. Nå tar jeg meg selv i å planlegge ting langt frem i tid, og jeg har troen på at det skal gå bra.