– Hun visste at det var her vi ville finne henne igjen

Å vite at mor, Anne Brit Christ skulle dø av kreft var skremmende og vondt for Cecilie Christ. For henne ble Kreftomsorg Rogaland en viktig støtte i prosessen med å håndtere sorgen og finne veien videre. 

“Kan vi møtes til “styremøte” på benken?”

19.august i fjor får Cecilie og søsteren Helene Christ melding fra moren. De vet at “styremøte” betyr noe viktig. 

Kort tid etter sitter de der alle tre på Byhaugen og ser utover Stokkavannet. 

– Nå kjenner jeg at det skjer, sier moren. 

Fire år med behandling og usikkerhet 

Det har alltid vært moren og de to døtrene – en tett trio. 

– Mamma var en som alltid var der. Hun beholdt roen også når det stormet som verst og var alltid en vanvittig tilstedeværende og støttende mor. Hun var et forbilde for meg som kvinne, for hun var så selvstendig og sterk i seg selv.

I 1993 fikk Cecilies mor diagnosen livmorhalskreft, og tolv år senere, i 2005, fikk hun påvist brystkreft. Moren lot likevel aldri kreften dominere. 

– Det gikk ikke utover vårt forhold eller hvordan hun levde sitt liv. Så jeg assosierer ikke mamma med kreft, men et levende menneske som elsket livet, fortsetter hun.

For fire år siden fikk moren beskjed om spredning. Hun kom aldri til å bli frisk igjen. 

Moren var veldig i tvil om hun ville ta imot behandling, men besluttet å gi det en sjanse. 

– Vi visste at hun ikke kom til å bli frisk, men at dette kunne gi oss mer tid. Hun levde godt lenge, men da behandlingen sluttet å ha effekt, gikk det raskt nedover. Det var tøft å stå på sidelinjen og se at hun ble dårligere og dårligere. Hun fortsetter: 

– Det å vite at moren min skulle dø, samtidig som jeg skulle fortsette å leve mitt liv, var ekstremt krevende.

Cecilie forteller at moren elsket sommer. Våren og sommeren var hennes tid. 

På vårparten i fjor ble formen dårligere. 

– Da sa hun at hvis hun bare kunne få en siste god sommer, skulle hun være klar når høsten kom. 

Cecilie tar en lang pause. 

– Med behandling og økende sykdomsutvikling, ble ikke den siste sommeren noe god. 

Sommeren vendte tilbake

I møte med kreftlegen fire dager etter samtalen på benken får moren bekreftet at det ikke er mer å gjøre. Cecilie og søsteren går ut i pleiepermisjon. En høstsommer i september overrasker byen og fyller opp strender og utekafeer. 

– Dag etter dag er det sol. Vi satt ute på terrassen, spiste is, gikk tur og hadde gode samtaler. Vi planla begravelsen sammen. Det var noen fine og nære dager. 

Men så blir turene kortere. Moren må innlegges på Onkologisk sengepost. 

– Før vi dro til sykehuset lå vi lenge i dobbeltsengen til mamma og holdt hverandre i hendene. Så sier hun: “Du vet at nå går jeg ut av leiligheten for siste gang.” 

Cecilie visste det. Hun kan huske føttene hennes da hun gikk ut av døren. 

– Mamma hadde et ønske om å dø hjemme, men vi hadde ikke nok hjelpeapparat til det. Det er kanskje den vanskeligste avgjørelsen jeg har tatt, men mamma aksepterte det og ville at vi skulle være trygge i det som ventet. 

På lindrende enhet rekker de pizzafest med barn og barnebarn. Solen fortsetter å skinne, men så går det fort. 

Aksept og farvel

– Jeg visste at mamma var redd for smerter. Jeg var også livredd selv, for hvordan kom døden egentlig til å bli? Hun sov mer og var veldig sliten. Energien hun har igjen går til korte besøk av særlig barnebarn, og de gode og nære samtalene våre forsvinner gradvis. Jeg lurer veldig på om det er noe hun ville ha sagt på slutten, men vi hadde jo sagt alt tusen ganger før. 

En kveld får Cecilie en sterk magefølelse på at hun ikke skal dra hjem. Den natten kryper hun opp i moren sin seng. Tidligere hadde moren sagt at hun var spent på å finne ut om hørselen er det siste som forsvinner. Datteren prater og spiller musikk. I løpet av natten forsoner Cecilie seg med at det nærmer seg slutten, og neste morgen begynner det å regne. 

– Om formiddagen drar jeg hjem for å dusje. Før jeg går sier jeg til mamma: “Hvis du ikke holder ut til jeg er tilbake igjen, så er det helt greit. Høsten er her, du har lov til å gi slipp.”

Senere den dagen, omtrent en måned etter samtalen på benken, smyger moren seg ut av livet. 

– Jeg ante ikke hvordan døden ville bli. Det var en helt rå følelse av sorg som jeg aldri har kjent på før. Nå skulle jeg for første gang puste i en verden uten mamma. 

Søkte hjelp

– Året før hun døde sa jeg til mamma at det er et privilegium å følge henne ut av livet, slik hun fulgte meg inn i det. Men da jeg sto i bisettelsen, kjentes ordet privilegium helt feil ut. For det var så rått, det krevde så mye og var så vondt. 

 Siste måneden før moren dør, tar Cecilie kontakt med Kreftomsorg Rogaland. 

– Før første samtale har jeg ingen tanker, aner ikke hva som venter, jeg bare vet at jeg må snakke med noen. 

I samtalerommet skjer det noe. Her trenger hun ikke prestere på jobben eller i morsrollen for sine barn. 

– Her var jeg bare Cecilie og datteren til en kreftsyk mor. Det var overraskende befriende. 

Hun kommer til Kreftomsorg Rogaland noen uker før samtalen på benken, da moren bekreftet det Cecilie allerede hadde sett.  

– Da ble samtalene ekstremt viktig. Å ha terapeuten med meg i prosessen, fra å akseptere døden som eneste utfall, til sorg, savn og veien videre. 

Før hver samtale gikk Cecilie gjennom døren uten å ha noen tanker om hva hun ønsket å snakke om. 

– Men så var det alltid en lettelse å kunne fokusere på meg selv, sykdommen og alt som skjedde. Det hjalp å sortere og rydde i et følelsesmessig kaos. Hun fortsetter: 

– Det har vært viktig å kjenne på følelsene og lære meg å takle dem. Å få bekreftet at det jeg følte var helt normalt. Jeg følte meg tryggere på hvordan jeg skulle møte mine barn, som skulle miste en mormor som stod dem nær, og for første gang opplevde sin mor i sorg. 

Veien videre 

– Jeg tror at disse samtalene er mye av grunnen til at jeg nå er tilbake i full jobb, for de har gjort at jeg har klart å stå i det som er vanskelig og lært meg å eie det.

I slutten av januar sier terapeuten i Kreftomsorg Rogaland til Cecilie at hun tror hun er ferdig. At hun kan se at dette er siste samtale. 

– Og jeg kjente på det samme som hun så. For nå er hodet samlet igjen. 

“Til mamma 

No står benken og smiler med heile seg 

og eg som går og set meg der 

smiler tilbake med heile meg”

Står skrevet på benken på Byhaugen med utsikt helt ut mot Sola. 

 27. januar i fjor fikk moren benken i 70 års gave. 

Her har alt fra de viktige til de mer hverdagslige samtalene blitt holdt. Noen ganger med termos eller et glass vin, andre ganger med full nistepakke. De vanskelige samtalene var lettere å ha når de kunne se utover vannet og hvile øynene på horisonten. 

– Mamma betydde mye for mange. Benken blir brukt av mange som var glad i henne. Det fine er at hun rakk å tilbringe mye tid her og hun visste at det var her vi ville finne henne igjen. Jeg kjenner meg nær mamma når jeg sitter her.