KRISTIN GRIBBESTAD

Livet kan være greit, selv om det er vondt.

– På én måte har vi kanskje fått mer utav livet? Vi kjenner hverandre på et dypere plan. Har gode, dype samtaler.

.

Da Kyrre fylte 30

En stund før Kyrre fyller 30 år, gjennomlever han noe som kona Kristin gjenkjenner som et epilepsiliknende anfall. Hun krever at han kontakter lege. Han blåser litt av det. Men Kristin har bakgrunn som vernepleier og har arbeidet blant epileptiske pasienter. Hun kjenner på seg at det er noe galt med mannen hennes. 

På fødselsdagen har ikke Kyrre gjester, god mat og kake med 30 lys. Han og Kristin sitter hos legen, og der får han beskjeden: «Du har hjernesvulst». Det gode livet som unge voksne, med et tredje barn på 10 måneder, sporer av og velter. Kyrre blir gitt tre år å leve. 

Dette var for syv år siden. Men sykdommen re-debuterte rundt nyttår 20/21, og nå er den så langt framskreden at Kyrre er over i det som kalles palliativ fase. Det nytter ikke lenger å kjempe mot svulsten. Nå handler det om å gjøre livet så godt som mulig – nå. For om en stund skal han dø, og denne stunden rykker stadig nærmere. Den kan være rundt neste sving.

Kristin Gribbestad, kona til Kyrre, er midt i 30-åra. Hun har akkurat fortalt om at mannen hennes har aggressiv, uhelbredelig kreft i hjernen. Men hun smiler, et stort åpent smil med et stort åpent blikk. Hun har noe livskraftig ved seg. Likevel sitter hun med armer og ben i kryss – noe vi kanskje velger når vi ikke er komfortable med situasjonen vi er i. Iallfall ifølge populærkulturens kroppsspråktolkninger.

– Jo, jeg er nok introvert. Går jeg på fest, trenger jeg en oppladning etterpå. Det å være med på dette prosjektet, og å snakke foran kamera, er litt krevende. Men jeg syns Kreftomsorg Rogaland er en så helt unik organisasjon. De fortjener det.

Å få lov til å komme til dekket bord

Hun lister opp en rekke tilbud som mannen, de tre barna og hun selv har hatt og har glede av. Fine par-kurs. Stressmestringskurs. Familieaktiviteter som Kreftomsorg Rogaland tilbyr hver måned, som besøk i Kongeparken eller hos Svartnissen, julepynting, sjokoladeverksteder – og å kjøre motorsykkel. Fellesnevneren er at det er gjennomgående høy kvalitet på alt. For Kristin handler det aller mest om å få lov til å gå inn i noe som allerede er planlagt, å komme til dekket bord. 

– Vi har vært med på så mye vi har kunnet. Det er også en god arena å bli kjent med mange fine folk.

Åpenhet varer lengst

Far kan i slike samlinger møte andre enker med barn – og se at de ler sammen. At livet for barn og kone fortsetter, selv om han må forlate dem. En egen «Fuelbox»-versjon for par med kreft i familien har i så måte vært en fin ting – for dette har barna også fått delta i. Dette med å inkludere barna i samtalene om kreften og framtiden, er sannelig ingen enkel sak.

– Kreftomsorg Rogaland har lært oss verdien av å være dønn ærlige med barna. At det ikke er farlig å være åpen.

Når dattera kommer hjem fra skolen og sier: «Hvorfor er det ingen som spør meg om hvordan jeg har det hjemme?», svarer mor at folk kan være redde for å såre henne. «Ingen kan gjøre meg mer vondt enn jeg allerede har», sier dattera da.

– Noen voksne kan bli litt rare når de hører ordet kreft, sier Kristin. – Vi er kanskje redde for å si noe som kan ødelegge dagen for hverandre, for å slumpe til å si de gale tingene. Men nei, sier Kristin, – det er bedre å si ting rett ut, enn å ha en elefant vandrende rundt i rommet.

Denne åpenheten gjør at kreften ikke oppleves som en vedvarende sørpe de tråkker i, men at hjemmet blir et trygt sted, et å sted å hvile. Samtidig setter ærligheten dem i stand til å gi ungene så gode minner som mulig. De bestemte seg for å spørre ungene: «Hva vil dere gjøre før far blir dårligere?» Svarene var ikke store og spektakulære, men hverdagslige ting som barn kan ønske seg av foreldre: Gå på kino sammen, ta en tur på kafé, sove i telt, se «X-men»-serien. Og sønnen ville ha snøballkrig, for det hadde han sett andre fedre ha med sine sønner. Så da ble det litt snøballkasting. Denne åpenheten ligger naturlig for Kristin og Kyrre, men oppfordringen til å bringe den helt inn til barna kom fra Kreftomsorg Rogaland og familieterapeutene der.

Kreftomsorg i skole og fritid

Kreftomsorg Rogaland er sterkt tilstede i livene til hele familien. Ungene har telefonnummeret til familieterapeuten på telefonen sin, de kan sende meldinger direkte. Og flere ganger at familien hatt behov for hjelp – og noen fra Kreftomsorg Rogaland har stilt opp på dagen. Det kan for eksempel være i samtaler med skolen eller barnehage, og da har en terapeut kommet til møter med skolen – for å hjelpe dem å hjelpe. 

– Kreftomsorg Rogaland er utrolig tilpasningsdyktige og kompetente. 

Åpenheten får også utløp i en galgenhumor som gjennomsyrer mye av familielivet. Det blir en måte å leve sammen på.

– Jeg respekterer at folk er forskjellige, noen trekker seg unna i møte med kreften, noen syns det blir for mye. For oss er galgenhumoren til god hjelp. Mannen min har for eksempel invitert til gravøl med kompisene sine – både en hyggelig kveld og en endelig avskjed.

Hva betyr sykdommen?

Etter at Kyrre ble syk, begynte Kristin å studere. Hun sier at hun ikke har noen hobby, men det kommer ganske snart fram at kunnskap er hennes store pasjon. Det første hun gjorde da mannen fikk diagnosen, var å google. Hun trengte informasjon, kunnskap, hva betød sykdommen, hvordan utartet den seg, for mannen, for henne som pårørende, for barna?

– De første som dukket opp, var faktisk Kreftomsorg Rogaland. Så de har vært med oss helt fra starten. Jeg kan ikke få fullrost kompetansen og kunnskapen deres nok.

– Flaks?

– Ja, flaks, ja! Altså – få kreft i Rogaland, seie eg, for då får du nytte av Kreftomsorg Rogaland sitt tilbud!

Der var galgenhumoren igjen. 

Endrer alt seg?

Under operasjonen i Kyrres hode fjernet de om lag 1/3 av hjernen. Naturlig nok ble flere viktige funksjoner skadet eller fjernet. Blant annet gikk det kraftig ut over retningssansen, hukommelsen og overgangen fra korttids- til langtidshukommelse. Før var han en sterk og trygg far som fikk til alt. Han studerte, jobbet og var samtidig «alenepappa» for to barn, mens Kristin fikk komplikasjoner med graviditeten og måtte ligge avsondret i et mørkt rom. Nå har hun fått en rolle som den som hele tiden er nødt til å planlegge alt og fortelle hva som må gjøres. Hun må gjenta. Gjenta og gjenta. Det føles som å mase, for gjentagelsene står i kø. For Kyrre er det unaturlig å tenke framover, han lever helt i nået.

Det som fortsatt holder dem sammen, er et grunnfestet kjærlighetsforhold, et av de som tåler en dunk – eller tretti. I dette forholdet har kreften fått en naturlig hverdagsplass – men den har ikke spist dem opp. Selv om søvnkvaliteten har blitt dårligere. Livet mer rutinepreget. Hun kan ikke være spontan lenger, hun har mistet en del av mitt sosiale liv. Kanskje blitt mer introvert. 

– Men på én måte har vi kanskje fått mer utav livet? Vi kjenner hverandre på et dypere plan. Har gode, dype samtaler.

Så hvordan takler ektemannen å leve med dødsbudskapet over seg? Selv om livet ebber ut, er han flink til å leve. Kristin har noen ganger lyst til å være sint. Hyle. Rope! Men da sier han at han er glad for alt han har fått, ikke alt han har mistet. Han kunne mistet så mye mer. Han er ikke lam, selv om det var en helt reell fare under operasjonen. Han har ikke mistet synet. Han kan fortsatt leke med barna, se film med dem.

– Livet kan være ganske greit, selv om det er vondt, sier hun.

Den er over alt

Å være menneske er å leve i en pussig dualitet: Vi lever, og vi vet vi snart skal dø. Kan vi ha det greit, selv om livet er vondt? Det er ikke for ingenting at vi alle kjenner dragningen mot «seize the day»-filosofien, at uttrykket «YOLO» får fotfeste. Og at det vonde er en integrert del av det å være et helt menneske – det er like gammelt som ideen om yin-yang eller som bibeltekstene i Jobs bok: «Jeg håpet på det gode. Det onde kom.»

Når man er gravid, ser man barnevogner overalt. Når familien får en kreftsyk far, blir kreften i samfunnet smertelig synlig. Den er over alt. Så mange unge, så mange enker, enkemenn, syke søsken, fedre, mødre. Det er en trist oppdagelse – en fin og trist oppdagelse: vi er ikke alene. There is consolation in numbers.

Og hvordan vil det bli etterpå? Hun vet ikke. De er fem. De skal bli fire. Men etter at hun har vært i begravelsen, skal hun hjem til Kyrre og fortelle ham hvordan begravelsen hans var. Det er… utenkelig at han ikke er der for å høre på henne. Og KOR kan hu då gå? Da er det en trygghet i at de fine menneskene i Kreftomsorg Rogaland vet hva det handler om.

—

Kor kan du gå
viss håpet ditt drukne
i avmaktens hav,
og kampgløden slukne,
heilt stilt, heilt stilt,
og ligavel e der så vilt, så vilt?

– Gunnar Roalkvam

—

Foto/film: Elisabeth Tønnessen
Tekst: Kjell Inge Torgersen