Pappas siste jul

For Sandra Bjerga og familien blir dette tredje jul uten mann og og pappa. Julen vil aldri bli den samme, men tiden har vist at den kan bli fin likevel. 

På Ræge står et rødt mursteinshus plassert på kanten av et nabolag. Forsiden vender mot naboene, mens kjøkkenvinduet på baksiden viser en utsikt utover gulgrønne jorder, med havgapet like bak. 

På bordet står to kaffekopper, tente lys, mandariner og nybakte julekaker. Selv om kjøkkenet gir en varm følelse av julestemning, bærer ikke høytiden på bare gode minner.

– De første julene etter Trond Olav gikk bort, hadde jeg mest lyst til å reise vekk hele desember. Bare glemme alt og heller ha en ferie. Hele julen var så feil og annerledes uansett, forteller Sandra.

Hun spoler fem år tilbake til da beskjeden kom. Mannen hennes hadde lenge vært sliten og trøtt, men at årsaken var en uhelbredelig hjernesvulst kom som et sjokk for alle.

– Plutselig ble livet preget av sykdom. Han begynte rett på stråling og ble veldig dårlig. Fra da ble alt egentlig annerledes. 

Julen forandret seg

– Hvordan var julen før han ble syk? 

Sandra tar en pause og gjentar spørsmålet for seg selv. 

Ikke alle minnene er klare, men hun husker en tid med mye liv og folk på besøk. Trond Olav var elektriker og elsket julelys, så alt lyste opp. Han lagde skattekart til ungene på julemorgen og sammen med hele familien dro de hvert år for å hente juletre i skogen.

Men etter at han ble syk ble ikke julen slik som tidligere. 

– Alt bremset ned. Han orket ikke så mye lyd, så det var naturlig at vi ikke hadde så mye besøk. Ungene måtte enten være rolige eller leke ute. I tillegg var det mye usikkerhet og en sorg rundt det å ikke vite hvor mange juler vi hadde igjen sammen som familie. 

En viktig støtte fra fagfolk og nære

Da Sandra og familien sto midt i krisen, fikk hun høre om Kreftomsorg Rogaland. 

– Jeg følte meg så alene, men da jeg ringte Kreftomsorg og terapeuten svarte, kjentes det som om noen tok imot meg og holdt meg oppe. Det var en ekte omsorg.

Hun beskriver Kreftomsorg Rogaland som en avgjørende støtte.

– Det har vært med på å styrke meg da alt pågikk og i tiden etter. Det var den eneste plassen jeg kunne dele tanker og følelser og faktisk bli forstått. 

Her fikk barna også lage en minneboks med historier og bilder av pappa, og i grupper fikk de møte andre barn som hadde mistet sin egen far.

— Det ble en trøst for dem at de fikk snakket om endringer og normalisert følelser rundt sorg. Vi har også vært med på årlige turer til Kongeparken og sett Svartnissen flere ganger. Det har hatt stor verdi for oss, legger hun til.

Sandra forteller videre om en enorm støtte fra nettverket rundt.

– Det betydde utrolig mye å få middager levert på døra, og bokser med julekaker det året jeg ikke fikk bakt. Da vi ikke hadde mulighet selv, tok folk med barna på aktiviteter som “Jul i Kongeparken”, helgeturer på hytta og overnattinger. Hun tar en kort pause og fortsetter:

– Det er litt trist at vi ikke kunne være med på mange av disse opplevelsene, men jeg er så takknemlig for at barna fikk være med på fine ting, selv om situasjonen hjemme var vanskelig.

En siste jul og tiden etter

Sandra blir tydelig preget av det hun forteller videre. 

– Den siste julen var forferdelig, for han kunne merke på kroppen at han ikke kom til å klare det. På et tidspunkt satt han og så på juletreet og sa at han følte det var siste gang han fikk se et juletre.

Sommeren etter gikk han bort.

Selv om Sandra godt kunne ha utsatt det enda litt lenger, kom etter hvert desember og julen tilbake.

– Julen føltes egentlig litt som noe jeg ville bort fra. Det er ikke det samme å gå på julegudstjeneste når mann og pappa ligger i graven utenfor. Jeg orket heller ikke å lage skattekart slik han gjorde, så barna lagde sine egne til hverandre. Det skar i mammahjertet at jeg ikke klarte å gjøre det sånn vi pleide. Det er litt som en ufrivillig skilsmisse. Alt rives opp på en måte. 

Hun forteller videre at selv om det kan være fristende, så kan man ikke unngå høytiden for alltid.

– Det er noe med å tvinge seg til å lage det på en ny måte. For hvis man bare stikker av så får man aldri nye tradisjoner.

Tatt julen tilbake

Selv om denne tiden alltid vil føles annerledes, synes Sandra nå at den også kan være fin.

– Jeg har vært heldig i det uheldige og har møtt en ny. Det føltes veldig riktig, og i år skal vi feire jul hjemme hos oss sammen med ham og hans datter. Han har fylt noe av tomheten som har vært så vanskelig å bære, og det har også vært godt for barna. Det er hyggelig at vi blir en større gjeng på julaften.

Noen tradisjoner har forandret seg og andre fortsetter. 

– Vi kan ikke holde på alt som var. Det vil alltid være et tomrom der, men det handler om å ta med oss minnene og samtidig skape nye for å komme oss videre.

Etter gudstjenesten på julaften tenner de nå lys på graven, og det ekte juletreet er blitt byttet ut med plast.

– Det er litt for å bevare dette spesifikke minnet med ham. Så kan juletrehenting kanskje bli en tradisjon barna tar opp igjen når de feirer med egne barn. På denne måten kan de huske dette som det de gjorde sammen med pappa. 

Men riskremen lages slik han elsket den, med ekte risgrøt og mye krem. Sammen med farmor og farfar lager de også de samme havrekjeksene som Trond Olav vokste opp med. Og huset er fortsatt pyntet med julelys.

Denne julen ønsker Sandra å gi andre den samme støtten hun fikk gjennom Kreftomsorg Rogaland. Hun oppfordrer derfor til å vippse et bidrag til 86761 og merke med “Pappas siste jul”.